Inside Havanna del 2

Jeg skjønte det litt over halvveis ut i første omgang. Stillingen var 6 – 4 til Vipers over det cubanske landslaget. De som er på samling 11 måneder i året. Mot jentene som spilte sin andre kamp sammen. Nytt mannskap og ny trener. Dommerne som dømte dagens kamp gjorde oss ingen tjenester, og det ble dømt feilaktig og i fordel hjemmelaget på det ene, det andre, det tredje og det fjerde. Selv da en av Cubas spillere tråkket på ballen og mistet balansen så hun falt, var det visst vår skyld. Ingen tjenester. Ikke fra dem.

Heldigvis var dommerne fra Cuba var ikke de eneste som var på jobb i dag. Det var det noen jenter fra Kristiansand som også var. I forrige kamp ble de muligvis noe overrasket over den veldige fysikken i spillet til det cubanske laget. Nå var de forberedt. Ikke på vilkår om de skulle forlate Kid Chocolate Arena med nok et tap. Det var en kollektiv fornektelse av et mulig utfall. Våre jenter løp, skjøt og kjempet. Hver for seg ser de ganske tilforlatelige ut. Flotte jenter som det har vært en fest å bli kjent med. Men, når de inntar parketten skjer det noe. Jeg håper aldri jeg får det godstoget som løp inn der etter meg. Milde Moses. Om vi klarer å ta vare på de fysiske anstrengelsene fra denne kampen og hente dem frem i hjemlig liga, da blir det tøft å være gjest i Aquarama. Og da må sørlendingen kjenne sin besøkelsestid.

Besøket på Cuba nærmer seg slutten. Det har ligget noe i lufta her nede. Noe uforløst. Vi er på en øy hvor Fidel Castro samlet opp mot èn million cubanere på Plaza de la Revoluciòn når han hadde noe på hjertet. Angivelig har han en gang holdt det gående i sju timer her, uten manus. Her ligger også de cubanske departementene, og omkranser det 109 meter høye monumentet til minne om Jose Marti. Bygget av den franske urbanisten Jean Claude Forestier på 20-tallet. Symbolet på staten Cuba. Det var her Fidel stod. Under det mektige monumentet. Fra Innenriksdepartementet på motsatt side ser Che Guevara ned på plassen fra et portrett som fyller hele departementets fasade. Ved siden av står ordene «Hasta la Victoria Siempre» – Alltid mot seier. I dag kom forløsningen. I dag gjorde jentene ordene fra Revolusjonsplassen, uten sammenlikning for øvrig, til sine egne. Vipers Kristiansand slo et landslag, og var best sammenlagt etter to kamper. Det er mildt sagt noe å ta med seg hjem.

Gunnar Pettersen har vel sånn sett også hatt en million tilhørere i blant når han har hatt noe på hjertet. En timeout i beste sendetid når nasjonens ære står på spill kan vel også ha samlet godt over det tallet. Han fatter seg noe mer i korthet GP, sammenliknet med Fidels sju timer. Likevel har han en del på hjertet, og disse dagene har vi sett ham dosere til jentene i en jevn strøm av tilbakemeldinger. Erfaringen fra et langt håndballiv ligger bak, og jeg synes allerede jeg kan se GP’s signatur i flere av elementene og trekkene på banen. Nå er jeg som nevnt før ingen ekspert, men det er min fornemmelse.

Vi var altså kommet litt lenger enn halvveis ut i første omgang da jeg skjønte det. Som nevnt på stillingen 6 – 4 til Vipers. At her skulle det skje noe. I dag skulle være dagen. Det var noe med holdningen. Fighterviljen. Blikket til jentene. Bestemmelsen i løpene. Til halvgått tid lå vi riktignok under med ett mål. Jeg var ikke bekymret. Sportslig nervøsitet; ja. Men ikke bekymring. Og vi kunne altså reise tilbake til hotellet med seier. Komfortabelt. Tre mål.

Flere jenter stod frem i dag, men det var laget som vant. Kollektivet. Holdningen. Vil det si at alt nå er bare grønne enger, og at vi cruiser inn til medalje i ligaen? Nei. Det vil det ikke. For mange avslutninger finner ikke nettmaskene. Pasninger glipper. Det blåses på tekniske feil. Alltid noe å ta tak i, men i dag er det bagateller. Jobben fortsetter. Laget har så vidt fått satt seg. Gunnars signatur på lagets spillestil er skrevet med blyant. Den skal bli til blekk på gjennomskriftspapir. 13 eksemplarer. Ett til hver jente.

Go Vipers!